Paperback, 238 pages
English language
Published Oct. 30, 2005 by Hodder & Stoughton.
The opening chapter in the epic Dark Tower series. Roland, the last gunslinger, in a world where time has moved on, pursues his nemesis, The Man in Black, across a desert. Roland's ultimate goal is the Dark Tower, the nexus of all universes. This mysterious icon's power is failing, threatening everything in existence.
The five stories that constitute the novel were originally published in The Magazine of Fantasy and Science Fiction:
"The Gunslinger" (October 1978) "The Way Station" (April 1980) "The Oracle and the Mountains" (February 1981) "The Slow Mutants" (July 1981) "The Gunslinger and the Dark Man" (November 1981) (source)
This book feels like a prologue to The Drawing of the Three and the epic to follow. I'll be honest: I'm not certain readers would be missing much if they skipped The Gunslinger entirely and relied solely on "The Argument" at the beginning of The Drawing of the Three to catch them up đ€·ââïž
Fra den fÞrste gangen jeg leste The Gunslinger, husket jeg den som en rÞff bok, Äpenbart skrevet av en nittenÄring, upolert og uerfaren.
Jeg husket feil. Kanskje ble jeg farget av forordet til King, hvor han forteller om Ä vÊre nitten Är og uerfaren, men med store drÞmmer. Kanskje fulgte jeg ikke godt nok med mens jeg leste. Kanskje trengte jeg Ä lese boka pÄ nytt med en viss kjennskap til personene, verdenen og historien. Kanskje (sannsynligvis) er det alt dette.
Det er noe med The Dark Towers sykliske og drĂžmmeaktige struktur som treffer meg, og som treffer meg spesielt godt fordi det er sĂ„ mye informasjon i denne boka jeg husker fra senere, men ikke herfra. Ordene og setningene jeg for syv Ă„r siden husket som et lĂžfte om noe stĂžrre som kommer, slĂ„r meg nĂ„ ned i stĂžvlene med en massivitet og en styrke, og selv om jeg âŠ
Fra den fÞrste gangen jeg leste The Gunslinger, husket jeg den som en rÞff bok, Äpenbart skrevet av en nittenÄring, upolert og uerfaren.
Jeg husket feil. Kanskje ble jeg farget av forordet til King, hvor han forteller om Ä vÊre nitten Är og uerfaren, men med store drÞmmer. Kanskje fulgte jeg ikke godt nok med mens jeg leste. Kanskje trengte jeg Ä lese boka pÄ nytt med en viss kjennskap til personene, verdenen og historien. Kanskje (sannsynligvis) er det alt dette.
Det er noe med The Dark Towers sykliske og drÞmmeaktige struktur som treffer meg, og som treffer meg spesielt godt fordi det er sÄ mye informasjon i denne boka jeg husker fra senere, men ikke herfra. Ordene og setningene jeg for syv Är siden husket som et lÞfte om noe stÞrre som kommer, slÄr meg nÄ ned i stÞvlene med en massivitet og en styrke, og selv om jeg leser den reviderte 2003-utgaven, er det ufattelig at mesteparten ble skrevet av en jypling.
Helvete, sÄ bra denne boka er. Helvete som jeg gleder meg til hvert sekund av resten.
