The Gunslinger The Dark Tower, #1
Trade Paperback, 330 pages
English language
Published July 26, 2017 by Pocket Books.
In a desolate reality, one that mirrors our own in frightening ways, a lone and haunting figure known only as Roland makes his way across the endless sands in pursuit of a sinister, dark-robed mystery of a man. Roland is the last of his kind, a "gunslinger" charged with protecting whatever goodness and light remains in his world—a world that "moved on" as they say...and the only way he can possibly hope to save everything is to first outwit and confront this man in black, then make him divulge his many arcane secrets. For despite the countless miles he's already traversed, Roland knows these will merely be his initial steps on his spellbinding and soul-shattering quest to locate the mystical nexus of all worlds, all universes: the Dark Tower....
This book feels like a prologue to The Drawing of the Three and the epic to follow. I'll be honest: I'm not certain readers would be missing much if they skipped The Gunslinger entirely and relied solely on "The Argument" at the beginning of The Drawing of the Three to catch them up 🤷♂️
Fra den første gangen jeg leste The Gunslinger, husket jeg den som en røff bok, åpenbart skrevet av en nittenåring, upolert og uerfaren.
Jeg husket feil. Kanskje ble jeg farget av forordet til King, hvor han forteller om å være nitten år og uerfaren, men med store drømmer. Kanskje fulgte jeg ikke godt nok med mens jeg leste. Kanskje trengte jeg å lese boka på nytt med en viss kjennskap til personene, verdenen og historien. Kanskje (sannsynligvis) er det alt dette.
Det er noe med The Dark Towers sykliske og drømmeaktige struktur som treffer meg, og som treffer meg spesielt godt fordi det er så mye informasjon i denne boka jeg husker fra senere, men ikke herfra. Ordene og setningene jeg for syv år siden husket som et løfte om noe større som kommer, slår meg nå ned i støvlene med en massivitet og en styrke, og selv om jeg …
Fra den første gangen jeg leste The Gunslinger, husket jeg den som en røff bok, åpenbart skrevet av en nittenåring, upolert og uerfaren.
Jeg husket feil. Kanskje ble jeg farget av forordet til King, hvor han forteller om å være nitten år og uerfaren, men med store drømmer. Kanskje fulgte jeg ikke godt nok med mens jeg leste. Kanskje trengte jeg å lese boka på nytt med en viss kjennskap til personene, verdenen og historien. Kanskje (sannsynligvis) er det alt dette.
Det er noe med The Dark Towers sykliske og drømmeaktige struktur som treffer meg, og som treffer meg spesielt godt fordi det er så mye informasjon i denne boka jeg husker fra senere, men ikke herfra. Ordene og setningene jeg for syv år siden husket som et løfte om noe større som kommer, slår meg nå ned i støvlene med en massivitet og en styrke, og selv om jeg leser den reviderte 2003-utgaven, er det ufattelig at mesteparten ble skrevet av en jypling.
Helvete, så bra denne boka er. Helvete som jeg gleder meg til hvert sekund av resten.
